Klaustrofobia!

Jeg er blitt veldig flink til å stappe koffert og gjør det en siste gang før avreise til Haydom. Vårt lass av baggasje plasseres på taket til land cruiseren som skal ta oss til Haydom. Vi velger ut midterste rad med de 3 setene som ser best bevart ut og setter oss til rette. En jente var også på vei mot setet mitt og det tok en stund før jeg innså at hun skulle faktisk til setet mitt. Raden som var ment til 3 personer skulle det være 4! Jeg har aldri sittet på en mer fullstappet minivan. Med en god frokost innenbords tok det ikke lang tid før jeg måtte på toalettet men det måtte pent vente i 3 timer før bilen stoppet. Asfaltveier er et skjeldent syn, og veien var humpete, ujevn og full av hull. Vi kjørte bratt oppover i 1 gir til en liten landsby. Der måtte vi vente i 2 timer på enda en landcruiser med fler passasjerer som skulle til Haydom. Med sekkene fulle av penger -2 mill. TSH (som vi forøvrig brukte 5 timer å få tak i! –tømte alle minibankene i Arusha) kunne vi ikke forlate bilen og uten informasjon om når vi skulle videre turte vi ikke å spise eller drikke siden vi heller ikke visste når neste do pause ville bli. Vi ble underholdt av små barn som slo hjul og ville ha penger. Det var flere som ville ha penger fra det hvite folk, men de snakket kun på swahili. Vi skiftet til en nyere Land cruiser og jeg tenkte med meg selv at denne turen ville vi ihvertfall få det lille setet for oss selv siden mange hadde gått av. Den gang ei –ikke engang starvin’ Marvin hadde fått plass etter at døren ble lukket. Et lite klaustrofobisk anfall før nok en humpete tur. Gutten i setet foran ble bilsyk –kastet opp ut av vinduet, så utsikten ble noe tilslørt kan man si. Etter nådde 1800 moh kom vi endelig fram til haydom! Min verste tur noensinne.
Endelig fikk vi litt mat i skrotten og pakket ut av kofferten! Rommet er stort og fint! To dobbelt senger og god skapplass. På rommet ved siden av bor det tre andre norske sykepleie studenter. Vi bor i samme hus som 4.års studentene fra Tanzania, som vi deler dusj og bad med.
Jentene her står og tisser selv om det er doring, så det blir en våt fornøyelse om man glemmer å tørke av setet før man setter seg.. ser ut som de har et vaskemani, de står ved vaskene og skrubber seg i lang tid. ”Feel free” roper de mens de står der nakne og forventer at vi gjør det samme. Vaske håret må man planlegge til dagtid, da det kun er kaldt vann. På rommet har vi fått utdelt en plastdunk til å vaske oss med, en vaskebalje til klær, en kopp,asjett og bestikk i stål. Portene rundt området stenger kl 19.00 og porten til jentenes hus stenger kl 22.00.
Vi får servert frokost kl. 07.00 –barnegrøt med masse sukker, tea kl. 11.00 –kaffe/te og chapati, lunsj 13.15-16.00 – Ugali med variert tilbehør. Ugali minner om altfor tjukk semulegrøt uten noe som helst smak –veldig tørt. En diger klump med dette og kanskje en liten fisk (helstekt fisk med skinn og alt) eller bønner ved siden av. På søndager er det kjøtt. Kveldsmat er det også bønner/mais. Mat er ikke lenger noe man gleder seg til, men kun en nødvendighet. Om ikke annet får jeg ihvertfall bedre plass i bilen hjem!
I seng litt over tolv og sovner til slutt av utmattelsen av tanken på å bli spist opp av kakkerlakker eller edderkopper..