Matenity Ward

Mandag! Det er ikke lett å holde styr på dagene her nede, innholdet er mye av det samme. Men mandager kjenner man alltid igjen.. I dag var første dagen på Maternity (MATENITY som de så pent har skrevet over inngangen). Jeg hadde håpet på at det var noen som ventet meg, men den gang ei. Mzunguen stelte seg opp med gjengen av tanzanianske 4. Års studenter. Her går de 4 år og siste år er rettet mot jordmor, så de blir kvalifiserte jordmødre i tillegg til spl. Her nede. Jeg hører svak mumling på engelsk/swahili fra et hjørne av rommet. Det er visst morgenrapporten. I 20 min står jeg og irriterer meg over situasjonen –vedkommende eller noen av de andre har tydeligvis ikke skjønt poenget med morgenrapport –for hun kan umulig å ha formidlet stort av det som sto i boka. Etter dagens Sala er det tilbake på avdeing å finne meg noe å gjøre. Jeg blir plassert på Prematur rommet –knøttlite og kjempe varmt, hvor det ligger 6-7 babyer inntullet. De er så små at jeg knapt tør å ta på de. En av de minste ble født i 28. Uke. 2 mødre sitter på en benk i den ene siden av rommet og steller sine barn. De blir skiftet på og holdt varme. Jeg får hjelpe til med stell og skift –livredd for å gjøre de stakkars små noe vondt. Det ligger også et par andre babyer her –en med trolig hjertefeil og en annen med svulst i bakhodet. Jeg blir sendt avgårde med hjertefeil-babyen til røntgen avd. Det er rart å føle så lite nærvær av mødrene til disse barna. De bor visst på rom like nede i gangen og har mulighet til å komme å se til barna når de måtte ønske. Men jeg synes generelt det er rart å observere så liten kontakt mellom menneskene her nede. Gutter og menn kan godt gå og leie hender som en vennskapelig ting men det er skjelden å se gledesuttrykk eller smil når man møtes. Jeg klarer ikke helt å forstå meg på de menneskelige relasjonene her ser jeg.
Etter røntgen, stell og temp. måling føler jeg meg igjen uten nytteverdi på avdelingen. Så jeg koser og steller litt med barna på barnehjemmet som ligger rett overfor prematur rommet. De er underernært på kos og mobilisering så jeg kan gå hjem med litt bedre samvittighet over å ha utført NOE.
Søndag var en dag i seg selv. Jeg og Å M har flyttet den flotte benken til hagen til Andreas –for best mulig signaler. 2 vakter fra hovedporten kommer slentrende forbi og bort til bordet vårt som enda bare er løse deler balanserende mot et tre. Etter litt kommer det flere vakter –og plutselig står det en hel gjeng borte ved vårt kommende bord. Redde for at bordet skulle forsvinne med vaktene gikk vi bort. En av mennene hadde tatt med seg grave utstyr for å grave ned bordstøttene. Ingen snakket engelsk så det ble en interessant affære. Vi ville helst gjøre jobben selv –følte oss jo helt udugelige der vi stod. Men de smålo bare av meg når jeg begynte å hakke i jorda med macheten. Etter planting av bordbein skulle mannen ha penger og var klar for å sette opp tak. At vi ikke hadde med oss penger eller skulle gjøre resten av jobben i morgen var ikke mulig å kommunisere. Heldigvis kom Andreas etterhvert og mannegjengen begynte å kaste graveutstyret som spyd. De lekte seg en liten stund før de forsvant like underlig som de hadde dukket opp.
Ellers har jeg blitt overraskende vant til den frodige insekt verden som er her. Men helikopter-billene er jeg ikke så glad i. De er de største billene du kan tenke deg og de flyr rundt omkring. Fordelen er at du hører de på lang avstand –de drives av en diger propell –det høres ihvertfall slik ut. Og det er visst farlige slanger her, men hsssj –ikke si noe til Å M! Hun har slangeangst og en tante som fórer henne med afrika-slange historier.